Vi ruinerer krisesentrene

Vi strekker oss langt for de voldsutsatte fordi ingen andre gjør det. Men om vi ikke sier ifra nå, om vi lar kommunene slippe unna og unndra seg sine pålegg, ja - da gjør vi brukerne våre en bjørnetjeneste.

Nylig fikk vi beskjed om at lederen ved Krisesenteret i Midt-Troms sier opp jobben. Hun sier opp ene og alene fordi de økonomiske betingelser hun er gitt av eierkommunene, til å utføre det ansvaret å drive krisesentertilbudet ut fra loven - ikke er tilstrekkelige.

Kjernen i krisesentrenes lavterskeltilbudet, som kvinner har bygd opp gjennom over 40 år og som har vist seg å gjøre oss til de beste hjelperne, er å være på tilbudssida på voldsofrenes premisser. Det betyr å gi et gi verdig og hensiktsmessig tilbud til de som oppsøker oss, og som etter en lang kamp endelig ser en mulighet til å fri seg fra en voldelig hverdag.

Det betyr at voldsofre må få et krisesentertilbud der de bor. Det betyr at de ikke må stå med lua i handa på terskelen til et krisesenter, bli avvist fordi de ikke tilhører den rette kommunen, få begrenset botid fordi rigide regler styrer og fordi de ikke retter seg etter utilbørlige krav som pålegges dem.

Hadde Gørill Traasdahl, nåværende leder ved Krisesenteret i Midt-Troms, sagt opp jobben fordi hun hadde fått et mer attraktiv jobbtilbud et annet sted hadde vi ikke reagert med oppgitthet eller fortvilelse. Gørill elsker jobben sin. Hun har i flere år jobbet bevisst for å gi et godt krisesentertilbud i tråd med krisesenterloven, til innbyggerne i de ti eierkommunene. Hun vet at nærhet til tilbudet var viktig for at voldsutsatte skulle kunne komme å få beskyttelse og hjelp. Til tross for motstand fra politikerne vedrørende økonomiske midler til driften, har hun kjempet for å nå målet, men innsett at kampen er tapt.

Nå har hun fått nok. Hun sier opp ene og alene fordi de betingelser hun er gitt til å utføre det ansvaret hun har fått - ikke er tilstrekkelige. Den anseelsen som kompetanse, kunnskap, erfaring og engasjement burde utløses hos eierkommunene - mangler totalt. Forståelsen for brukergruppen, innsikt i problematikken og vilje til og interesse for arbeidsfeltet er uhyggelig fraværende.

Gørill sier opp i protest. Hun sier opp for å synliggjøre og ansvarliggjøre. Hun sier ifra på en modig måte, og med respekt fra flere ansatte ved krisesentrene som er i samme situasjon.

Krisesenterloven ble innført i 2010. Da fikk kommunene ansvar for å gi ALLE et krisesentertilbud, også det økonomiske ansvaret. Vi håpet det beste og fryktet det verste. Flere kommuner har tatt et stort ansvar og styrket krisesentertilbudet, men alt for mange kommuner har det ikke. Kommunepolitikerne har skåret driftsbudsjett inn til beinet, som medfører at flere må redusere antall ansatte eller ikke har midler til å sårt tiltenkte stillinger. Hvis vi sier klart ifra får vi trusler om nedleggelse, og at kommunene da vil kjøpe tjenester fra andre krisesentertilbud. Noen kommuner er stadig å «shopper». På jakt etter et billigere krisesentertilbud i andre kommuner. Dette medfører mange timers reise fra hjemkommunen, jobb, skole og barnehage for voldsutsatte. Vi har erfart at dette medfører at mange ikke ser seg i stand til å dra til et krisesenter.

Det er bred enighet i Krisesentersekretariatet om at vi kan ikke utføre lovpålagte oppgaver for velferdsstaten med knapper og glansbilder. Vi kan ikke undergrave og usynliggjøre det enorme ansvaret kommunene er gitt for å ivareta voldsutsatte, ved å tåle marginale rammer og uholdbare driftsbetingelser. Vi kan ikke bruke opp ansatte, utnytte de til det ytterste, og ende opp med at de ser seg nødt til å forlate jobben de elsket.

Voldsutsatte trenger oss i sitt nærmiljø, og vi strekker oss langt for dem fordi ingen andre gjør det. Men om vi ikke sier ifra, om vi lar kommunene slippe unna og unndra seg sine pålegg, ja - da gjør vi også vår brukergruppe en bjørnetjeneste.

Solidaritet er et begrep som har fulgt krisesenterbevegelsen gjennom alle år. Det har handlet om å stille opp for de voldsutsatte, om samhørighet og samhold. Det har handlet om å dra hverandre, dytte, støtte, låne ut ei hånd.

Dette styrer oss. Det er forståelig. Men vi kan ikke få lov å være unnvikende og redde nå. Vi må ta kampen på vegne av de mange krisesentrene som sliter.

Hvordan kan vi - med den stolte historien om kamp for våre medsøstre, svikte kvinnekampen, kollegaer, brukere ved å tie om dette? Hvordan kan vi la kommunene og styringsmaktene ruinere tilbudet til voldsutsatte i vårt samfunn?