Mens fylkesveiene venter på milliarder

Det er utrolig at vi i velstands Norge aksepterer dette, noe som rammer så mange i bygd og by og som er en stor årsak til avfolking i distriktene.

Forfallet av fylkesvegene har i stor grad skjedd etter at Stortinget i 2010 besluttet å omklassifisere mye av riksvegene til fylkesveger og overføre ansvaret fra Statens vegvesen til fylkene (Ny forvaltningsreform f.o.m. 1/1 2010).

Denne politikerstyrte reformen har ført til ansvarspulverisering og forfallet skyldes i stor grad faglig inkompetanse.

Dette i motsetning tIl tidligere tider hvor Statens vegvesen hadde alt ansvar for vegene med distriktsinndeling og ansvarsområde. Faglig dyktige ansatte i distriktene la sin ære i å følge opp for å ha best mulig standard, samt kostnadskontroll.

Ingen tar nå ansvar for veiforfallet, fylkets øverste leder og tidligere fylkesråd for samferdsel Ivar Prestbakkmo tar ikke selvkritikk, men er stadig ute og skylder på dagens regjering (politikk) og på for lite penger. Dette mantra «vi har ikke penger» går igjen i hele organisasjonen og er blitt en «sovepute» og unnskyldning som også brukes av vedlikeholdsentreprenørene.

Det er lite fokus på hvordan fylket bruker samferdselspengene og vedlikeholdsbudsjettet, også i forhold til nyinvesteringer (politiske prioriteringer/snorklippingsprosjekt).

Og ikke minst, hvordan utføres vedlikeholdet av fylkesvegene? Fagområdet «vedlikehold av faste vegdekker» er helt glemt. Det eneste som gjøres er å lappe hull når disse er store nok. Lappede hull avler nye hull og man får et lappeteppe til høy kostnad.

Dette manglende vedlikehold over år har ført til et aksellerende forfall, hullene blir flere, sporene dypere, dumpene knappere og vegfundamentet dårligere.

Belastningen av store tunge kjøretøy i teleløsningen fører så til at vegene går i oppløsning.

Så er det ikke slik at eventuelle milliardoverføringer ordner alle fylkesveger i en fei. Arbeidet blir svært omfattende og vil ta tid.

Vi må derfor belage oss på å bruke nåværende veier i mange år og et folkekrav må nå bli iverksetting av strakstiltak, det vil si et krav om omgående forbedring av dagens elendige standard.

Det må utføres lokale utskiftninger og forsterkninger, og eksisterende dekker må rettes opp, sporfylles og flate lappes og ikke minst åpne partier må forsegles for å forhindre større skade.

Det er i år bevilget 300 millioner kroner til fornyelse av asfalt på nedslitte og svake veger i fylket (lureasfalt).

Minst 30 prosent av dette beløp burde brukes til reparasjon (strakstiltak) på fylkesveier som nesten ikke er kjørbare.

I 2019 bestemte Stortinget at fylkeskommunene f.o.m. 01.01.2020 skulle ha det fulle ansvar for fylkesveiene, også den administrative delen, og at omtrent 130 årsverk skulle overføres fra Statens vegvesen til fylket.

Denne overførsel er nå delvis gjennomført og fylket har fått faglig kompetanse.

En overordnet oppgave for disse bør være å ta tak i forfallet, kartlegge og utbedrings vurdering av fylkesvegene med påfølgende strakstiltak.

Her er det mulighet for å gjøre «VEI av Vellinga».

Avslutningsvis så håper jeg fylkespolitikerne nå ser alvoret inn i kvitøyet. Alle kluter og midler må settes inn for å forhindre totalt kollaps i fylkesvegnettet.

Det er selvfølgelig ikke rom for å bruke milliarder til nye undersjøiske forbindelser nå.