Legevakta – et viktig ledd i sykehusbehandlingen

«Lytt til erfarne fjellfolk» heter det. Kollegaer med lang fartstid fra allmennlegetjenesten og legevakt har vært klar i sin tale. Man ønsker å beholde legevakta langs E6, og man ønsker å beholde det veletablerte legevaktssamarbeidet i Bardu. Til tross for fagfolks «skredvarsel» om flyttingens påvirkning av faglighet, transportavstand og rekruttering spøker det for at politikerne likevel vil ta med legevakta på tur i ukjent terreng.

Å ha legevakt i distriktet innebærer å stå et par timer unna nærmeste sykehus og være den første som møter den akutt syke pasienten – en jobb kun for de tøffeste som jobber innen helse. Kort sagt, i dag står jeg trygt innenfor Universitetssykehusets fire vegger. Sammen med mine kolleger tar jeg imot pasientene som kommer fra legevakta til akuttmottaket på sykehuset. Legevakts- og ambulansepersonell gjør et svært viktig arbeid med å stabilisere, sortere og ikke minst forberede meg, og mine kollegaer i sykehus, på hva som møter oss når pasienten kommer rullende inn døra. Det er på legevakta tentativ diagnose stilles og behandlingen starter. Godt prehospitalt arbeid hjelper oss og planlegge et godt mottak av pasienten før ambulansen når sykehuset, og legger til rette for rask og riktig behandling av pasienten også i sykehus. Godt legevaktsarbeid kommer pasientene til gode i hele behandlingsforløpet – også etter ankomst til UNN.

Alternativene for nytt samarbeid har vært belyst fra et faglig ståsted i Målselv-legenes innlegg til Nye Troms i de foregående ukene. Som mottakende lege i sykehus kan jeg ikke annet enn å slutte meg til deres faglige innspill. Økt reisetid er aldri til fordel for pasienten i en akuttsituasjon. Ved hjerteinfarkt, hjerneslag og blodforgiftning er det minutter vi teller, ikke timer. Det samme gjelder ved alvorlige trafikkulykker. I lys av dette fremstår forslaget om å legge samarbeidet til Senja kommune som en potensiell kostbar omvei. Å flytte base bort fra E6 er ikke hensiktsmessig. Heldigvis er ikke situasjonen livstruende for de aller fleste som kommer til legevakta, men de som kommer dit er like fullt i behov for helsehjelp før fastlegen åpner dørene påfølgende dag. Lengre reisevei kan øke terskelen for å oppsøke nødvendig helsehjelp og forsinke nødvendig behandling. Ei legevakt med nærhet til E6, slik som man kan få i Balsfjord, er en fordel spesielt ved trafikkuhell. En vil også få kortere transporttid til UNN Tromsø som er traumesenter. Å flytte samarbeidet til Balsfjord vil dog kreve en total omstrukturering av dagens legevaktsordning – dette kommer åpenbart med en prislapp.

Arena for læring, samhandling og rekruttering

Bardu IKL er en fantastisk læringsarena. Samarbeidet mellom lege, sykepleiere og ambulanse fungerer, og arbeidsmiljøet farges av dette. Jeg har selv jobbet ved legevakta i Bardu som turnuslege. Noen av de mest sømløse og effektive mottakene av akutt syke pasienter har jeg opplevd nettopp ved Bardu IKL. Dette takket være det allerede godt etablerte samarbeidet mellom ambulansepersonell og sykepleiere, deres lange erfaring og inngående kjennskap til lokale forhold. Å ha erfarne kollegaer i umiddelbar nærhet de gangene det virkelig haster, både som faglig støtte og ikke minst medmenneskelig støtte for et nervøst legehjerte, er uvurderlig.

Når det haster med å få pasienten til sykehus er det nødvendig at samhandlingen mellom legevakt, ambulanse og sykehus går knirkefritt. Denne samhandlingen fungerer ved legevakta i Bardu. Min erfaring er at legevakta i Bardu stiller sterkt faglig og håndterer mye lokalt, når de ringer sykehuset er det sjeldent «falsk alarm» og når de sier det haster, så gjør det som regel det.

Det er ingen hemmelighet at rekruttering til leger i allmennmedisin er utfordrende, og mangel på sykepleiere er velkjent. Spesielt har rekruttering til distrikt vært utfordrende. Slik legevakta i Bardu fungerer er den en trygg opplæringsplass for ferske kolleger og et sterkt fagmiljø med fokus på kompetanseheving for de som har lengre fartstid i bransjen. Slik Gangsei skrev i sitt innlegg i forrige uke, har legevakta de siste årene vært en rekrutteringsarena. Ønsker man et bærekraftig helsetilbud i kommunen er det nødvendig å gjøre det attraktivt å jobbe nettopp i Målselv for helsearbeidere, og man må ta vare på de man allerede har. En stabil lege- og sykepleierstab sikrer kontinuitet faglig og miljømessig, men også forutsigbarhet økonomisk.

Å spare seg til fant

Den interkommunale legevakta i Bardu har satt et eksempel til etterfølgelse både for faglighet, kompetanseheving og samhandling. Det har vært fokus på hvor mange kroner Målselv kan spare på å flytte dette samarbeidet, og lite fokus på den høye prisen vi kan komme til å måtte betale. Mister vi samarbeidet med Bardu IKL, mister vi nemlig en viktig lærings- og rekrutteringsarena, et godt etablert fagmiljø med velfungerende team som er sterke på samhandling, og vi gjør det mot lokale fagfolks ønske og anbefaling – har vi råd til dette? Er vi i ferd med å spare oss til fant?

Skal man gå fra et velfungerende legevaktsamarbeid, som Bardu IKL er, må man sørge for at alternativet man bytter til er tilsvarende og aller helst bedre enn det man forlater. Fra sykehusperspektiv slutter jeg meg til Målselv-legenes bekymring for at en flytting vil forringe helsetilbudet til befolkninga i Målselv – og ringvirkningene dette har på ambulanseberedskap og pasientforløpene i sin helhet. I diskusjonen på kommunalt plan bør fagligheten veie tung på vektskålen når avgjørelsen om legevaktas framtid skal tas. Å la flytting og sparing gå på bekostning av kvalitet og imot faglige innspill, der konsekvensen kan være tap av helse og i verste fall liv, er uansvarlig og uakseptabel.

Til de som er valgt frem for å ta gode avgjørelser på vegne av Målselvs befolkning: Vend i tide, det er ingen skam å snu.