Vær fruktbare og bli mange

«Fortell meg da, når en far går i gang og vasker bleier eller gjør en annen ekkel jobb for sitt barn, og noen latterliggjør ham som en damete tosk […] min kjære venn, fortell meg, hvem av de to er det som mest latterliggjør den andre? Gud, og alle hans engler og skapninger, smiler, ikke fordi den faren vasker bleier, men fordi han gjør det i sin kristne tro.»

Slik uttalte Martin Luther seg om bleieskift i en preken om ekteskapet fra 1519. Han tok nemlig Guds ord «vær fruktbare og bli mange» på alvor, og snakket varmt om ekteskap og barnefødsler.

Før reformasjonen var det munker og nonner i sølibat som kunne leve hellige liv. Kvinners rollemodell var den kyske jomfru Maria. Med Martin Luther ble Maria som rollemodell erstattet av Eva, den første hustru og mor, som med syndefallet ble dømt til smertefulle barnefødsler.

– Luther snakket om det å få barn som avl, kvinnen var Guds redskap for barneavl. Modellen var Adam og Eva, og Luther hevdet at mennesket var ment for ekteskap, arbeid og barnefødsler. Det fantes ikke noe helligere liv enn det, forteller forsker ved Det teologiske menighetsfakultet, Eivor Andersen Oftestad. Hun har skrevet boka «Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år».

– Tanken om at barn var Guds gave til foreldrene har vært en del av vår kultur helt fram til nyere tid, påpeker hun.

Rasjonell barneproduksjon

Seksualiteten innenfor ekteskapet skulle ifølge protestantismen ikke underlegges noen begrensninger. Frivillig barnløshet var utenkelig, og ufrivillig barnløshet måtte man akseptere som Guds skjebne.

– Å føde barn var kvinnens oppgave i livet. Døde hun i barsel, døde hun på post, forteller Andersen Oftestad.

Fortellingen om syndefallet, hvor kvinnen ble dømt til smertefulle barnefødsler og underordning under mannen, ble til og med lest opp som en del av vigselsritualet.

Med industrialiseringen økte befolkningen i byene, og bedre kosthold og hygiene gjorde at flere barn overlevde. Dermed oppsto et behov for å begrense antall barnefødsler. Idealet dreide fra barneavl for Gud skyld, til barneproduksjon for samfunnets beste.

I boka skildrer Andersen Oftestad den britiske samfunnsøkonomen Thomas Malthus’ besøk i Norge i 1799. Malthus ble en viktig premissleverandør for befolkningspolitikken, med sine teorier om at matvareproduksjonen ikke holdt tritt med befolkningsveksten. Fra 1822 til 1890 ble Norges befolkning doblet fra én til to millioner.

– Fornuften ble det styrende prinsippet, kvinnen skulle ta kontroll over reproduksjonen og produsere barn i tråd med samfunnets behov, sier Andersen Oftestad.

Overgangen til en sosial og økonomisk forståelsesramme syntes også i språket.

– I stedet for barneavl begynner man å bruke ordet reproduksjon, slik man brukte ordet produksjon i industrien. I mellomkrigstiden fikk rasjonell barneproduksjon sin mest ekstreme form i ideene om rasehygiene, sier hun.

Til kvinnens beste

Blant dem som sto for et mer kvinnevennlig syn på fødselspolitikken, var Katti Anker Møller. Allerede da hun var 15, hadde moren, som selv hadde ti barn, fortalt henne at det fantes midler for å hindre barnefødsler.

– Katti Anker Møller ble en pådriver i den politiske reguleringen av morsrollen. Hun mente morsarbeid var et yrke som måtte verdsettes på lik linje med annet arbeid og ville bedre rettighetene for mor og barn, forteller Oftestad.

Anker Møller er særlig kjent for sin kamp for prevensjon, seksualopplysning og avkriminalisering av abort. Hun gikk inn for prevensjonsopplysning allerede i 1880-årene, men møtte motstand. Først i 1902 ble det åpnet for slik informasjon, såfremt det ikke stred mot sømmeligheten. Fra slutten av 1800-tallet og fram til andre verdenskrig ble fødselstallene i Norge halvert.

Anker Møller ville også tillate abort og mente grunnlaget for all frihet var råderetten over egen kropp. Samtidig begrunnet hun kampen for fri abort med det unike forholdet mellom mor og barn.

– Hun mente morshjertet var kvinnens sterkeste instinkt, og moren var derfor barnets beste beskytter. Når noen kvinner likevel ville fordrive et foster, var det et tegn på en fortvilelse sterkere enn frykten for døden, forteller Andersen Oftestad.

Kunstig befruktning

Rundt 1940 ble nye muligheter tatt i bruk for å hjelpe barnløse par, nemlig assistert befruktning, som den gang ble kalt «kunstig befruktning». Særlig inseminasjon med donorsæd var omstridt. Det var et skille i historien om reproduksjon: Det å få barn var ikke lenger nødvendigvis knyttet til seksuallivet.

Praksisen ble etter hvert ganske omfattende og skapte debatt, mange mente det var feil å løsrive forplantningen fra farsrollen og ekteskapet. Først i 1987 ble kunstig inseminasjon regulert i lovverket.

I 1984 ble det første prøverørsbarnet i Norge født. Nok en gang ble premissene for barneproduksjon endret – befruktning kunne nå gjøres utenfor livmoren. I dag er nærmere fire prosent av alle barnefødsler i Norge et resultat av assistert befruktning.

Ikke bare teknologien, men også foreldrenes tanker rundt det å få barn, har endret seg fram mot vår tid.

– Barn blir ikke lenger produsert for Guds skyld eller for samfunnets beste, men for vår egen lykke og selvrealisering. Idealet er planlagte ønskebarn, sier Andersen Oftestad, som har skrevet boka nettopp for å bidra med et lengre perspektiv i dagens debatt om reproduksjon.

– Mulighetene for assistert befruktning har hatt en rivende teknologisk utvikling, men de kulturelle og historiske perspektivene mangler i debatten, sier Oftestad.

– Jeg ønsker å vise at reproduksjon ikke bare er et privat anliggende, men noe som hele tiden også har vært et politisk anliggende, påpeker hun.