Setter verdensrekord hver gang de flyr

Den personen som har tilbakelagt flest timer i denne og de fem øvrige kystvakthelikop-trene, er systemoperatør kaptein Geir Eilertsen. Han har tilbakelagt omkring 6500 timer i Lynx MX86.

– Utfra forutsetningen da Lynx-en kom, har den vært en god arbeidsplass. Lynx er konstruert for å fly 7000 timer. Vår maskin som har gått lengst, har gått 9160 timer. Det setter verdensrekord hver gang det letter. Vedlikeholdsgruppa har gjort en god jobb med helikopteret, forteller han.

Vær og vind

Etter 33 år i tjeneste for Kystvakta, skal Lynx-helikoptrene nå pensjoneres. I løpet av en måneds tid skal 337 skvadronen sette Lynx-helikoptrene på bakken for godt. I helga tok de offisielt farvel med et helikopter mange har et nært forhold til da 139 luftving markerte Luftforsvarets 70-årsjubileum. For Eilertsen og kollegene har helikopteret både vært et arbeidsverktøy og en arbeidsplass. Da Kystvakta ble supplert med helikopter, det ble det en forlenga arm og ga dem god oversikt fra lufta. Den rekkevidda båten bruker et døgn på, klarer helikopteret på en time.

Kystvakta, Lynx-helikoptrene, Eilertsen og kollegene har et operasjonsområde som de færreste kan matche. Det inkluderer nordsida av Spits-bergen, Jan Mayen, Hopen, Bjørnøya, Nordsjøen og det store tilhørende havområdet. Hovedvirksomheten er å holde oversikt over fiskeflåten. Men de gjør mye mer, blant annet har de bistått mange redningsoppdrag. I all slags værforhold.

– Det har vært utrolig interessant. Det er en veldig meningsfullt og spennende jobb. Du vet aldri hva slags oppdrag du får. Du må ta alt på stående fot, men samtidig tenke deg godt om og planlegge fort, forteller Eiler-tsen.

Lynx-helikopteret har nærm-est blitt som et familiemedlem.

– For oss som jobber teknisk på helikopteret og flyr det samtidig, må vi vite at det er i god stand. Derfor blir det godt passet på. Vi går og klapper på det. Vi vet hva slags områder vi fly i. Det er mye ising og dårlig vær. Om vinteren er det mørkt, og den eneste landingsplassen er stort sett på kystvaktfartøyet. Vi må passe på at de er i god stand til enhver tid, og det blir som en liten baby for oss, forteller han.

Starten

I 1981 kom de første Lynx-helikoptrene til Bardufoss. Eilertsen begynte på flyteknisk på Bell-helikopter samme år. I 1983 gikk han over til å drive med det tekniske vedlikeholdet av Lynx-helikoptrene. Han ble så tatt opp til å bli maskinist og var ferdig utsjekket maskinist høsten 1985. Så gikk skvadronen over til det som heter en-flyver-konsept i 1987, og han startet på utdannelsen for å bli systemoperatør. Kona, Torild Eilertsen, har siden 2007 passet på gutta som passer på Lynx-en. Hun holder trådene på Bardufoss og sørger for at det administrative er på stell. Da mannen var fersk systemoperatør, var hun hjemmeværende med barna. I likhet med andre ektefeller og familiemedlemmer til en som jobber i helikoptertjenesten for Kystvakta, har også hun et familiært forhold til helikopteret.

– Det blir vemodig når det settes på bakken. Vi så det tydelig i helga på jubileet. Er det sånn med alle andre helikopter? sier hun.

Farefulle oppdrag

Eilertsen tror en av årsakene til at Lynx-helikopteret er blitt som et familiemedlem, er at personellet er mangfoldig, og at de tilbringer mye tid sammen. Flygere, to systemoperatører og redningspersonell er alle en del av helikopterets crew. De har mellom 100 og 130 døgn på sjøen.

– Vi får et nært samhold når vi er på sjøen. Når vi bor så tett på hverandre og må jobbe som et crew i lag, blir det som en familie nummer to.

De tilbringer ikke bare mye tid sammen. De løser oppdrag sammen som kan være farefulle. En gang på 90-tallet skulle de fly inn med gods til Hopen, og det var tåke og iskaldt og like før jul. Ti minutter etter at de tok av fra kystvaktfartøyet, var isningen så stor at de ikke klarte å holde flymaskinen oppe. De måtte returnere.

– Hadde vi ikke snudd i tide, er det en mulighet for at vi hadde manglet et helikopter, for å si det sånn, forteller han.

Sterke inntrykk

Den opplevelsen Geir har de sterkeste minnene fra, er et redningsoppdrag på 2000-tallet. Det startet tidlig på morgenen på Bardufoss en høstdag da det snødde lett. De fikk melding om at en sjark holdt på å gå under ved Torsvåg. Da de kom fram til øya, så de båtens redningsflåte lå i land, og de så fotspor som gikk inn til ei hytte. På hytta fant de en mann. I båten hadde de vært to. Et brødrepar. Én med familie. Og én uten. Da ulykka var ute, hadde brødrene blitt enig om at broren som hadde familie, skulle bruke den beste overlevelsesdrakten. Broren uten familie tok den som ikke var riktig så god. Mannen de fant på hytta, var broren med familie. Han ble med på letingen etter broren, som senere ble funnet omkommet.

– Det å høre om den diskusjonen de to brødrene hadde, er kanskje det som har gjort mest inntrykk på meg etter alle oppdragene vi har vært ute på, forteller han.

To pensjonister

Når Lynx-helikoptrene trer inn i pensjonistenes rekker, gjør Eilertsen det samme.

– Jeg slutter sammen med Lynx-en, forteller han.

Til tross for at han tror det blir spesielt å stalle helikopteret som har kjennetegnet skvadronen i over 33 år, gleder han seg over at et nytt overtar. NH90-ene har anti-is på rotoren, lengre rekkevidde og større kabin, noe Lynx-mannskapet flere ganger har ønsket seg.

– Lynx-en må jo en gang settes på bakken, og jeg mener at det er rett at det blir gjort nå. Det er et problem med å få tak i deler til det. Det er en ny maskin som skal overta, og jeg tror det blir veldig bra. Det er selvfølgelig vemodig. Det er noe man har jobbet med i mange år, og klappet på nesten daglig. Men alle gode ting skal ha en slutt, sier han.