Fredagsleder: Takk for det manglende veivedlikeholdet
Nye Troms kunne innlede denne avisuka med å fortelle historien om veien i Rostadalen, der den erfarne bussjåføren Odd Thomassen daglig frakter skoleelever fram og tilbake mellom Bjørkeng oppvekstsenter og Rostadalen.
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Veistandard og vedlikehold, uansett om det er kommune eller andre som er eier, er en gjenganger i både riks-, region- og lokalaviser over hele landet.
I en pressemelding som Norges Automobilforbund (NAF) sendte ut i april i år, var tallenes tale at det totale etterslepet på landsbasis var på nær 73 milliarder kroner når det gjelder fylkesveiene. I Troms og Finnmark var etterslepet på 10,756 milliarder, mens det ble brukt 1,165 milliarder kroner på fylkesveger i Troms og Finnmark i løpet av fjoråret. Dette tilsvarer ifølge NAF 4.820 kroner per innbygger.
Situasjonen i nabofylket Nordland er ikke stort bedre. Der er etterslepet 10,73 milliarder. Nordland brukte 1,022 milliarder i 2021 – 4.258 kroner per innbygger. Bare Vestland fylke har høyere etterslep enn de to nordnorske fylkene. Der gjenstår det vedlikehold for 16.75 milliarder kroner. Rundt 50 prosent av hele etterslepet i Norge, finner vi i disse tre fylkene. Totalt bor det om lag 1,1 millioner innbyggere i disse fylkene, eller rundt 20 prosent av den totale norske befolkning.
Er det tilfeldig at det er i fylkene med den kanskje mest utfordrende geografien at etterslepet også er størst?
Neppe …
Ustabilt vær, med mye nedbør og vedlikeholdsarbeid, er med på å suge opp pengene fra sparegrisen som er merket vei hos fylkeskommunene.
Men det er ikke bare fylkesveiene som opplever vedlikeholdsetterslep. Det gjør i høyeste grad også de kommunale veiene, ikke bare i Balsfjord og Indre-Troms, men over hele landet. I Nye Troms sin artikkel med bussjåfør Odd Thomassen, setter han fingeren på en rekke ting, som hull i veien, gjengrodde grøfter, buskas som henger over veien, dårlig grusing, og han trekker frem sikkerheten. Trafikantene langs veien i Rostadalen er nok ikke alene om å kjenne på en slik følelse.
Fortjener ikke de som bor i utkanten å ha krav på en trygg og fremkommelig vei hele året, og ikke bare et par korte sommeruker?
Mange kommunale veier minner, i større grad enn fylkesveiene, om et asfaltlappeteppe. Verdt å merke der det er asfalt. Er det kommuneøkonomien som ikke tillater annet enn lapping? Hadde det ikke vært bedre, og billigere, å bruke all asfalten fra lappingen til å gjøre en mer grundig rehabilitering? Personlig har jeg registrert at enkelte hull nærmest lappes annen hver uke i løpet av sommerhalvåret. All den asfalten kunne kanskje vært brukt til en mer helhetlig rehabilitering? Undertegnede har ikke svaret, bare noen av spørsmålene …
Og grusveiene, som den Nye Troms omtalte i Rostadalen … Fortjener ikke de som bor i utkanten, steder der asfalt ligger på bunnen av alt av politiske prioriteringer, å ha krav på en trygg og fremkommelig vei hele året, og ikke bare et par korte sommeruker?
Hvem skal stilles til ansvar? Er det veieierne som ikke er sitt ansvar bevisst? Er de lokale myndighetene nok rundt og tar situasjonen nærmere i øyesyn? Eller er det de bevilgende myndigheter på Løvebakken som kanskje har for liten peiling på hvilke utfordringer den norske geografien gir når det kommer til vei og fremkommelighet?
Som tidligere har jeg ikke svarene, bare spørsmål …
Samtidig kan vi i media takke veieierne for det manglende vedlikeholdet og de historiene dette skaper. Det er med å holde oss engasjert og ha noe å henge fingrene i. Dårlige veier er klikkvinnere for oss og skaper engasjement hos våre lesere. Men for dem som er bosatt langs en veistrekning med råtten asfalt, eller langs en strekning med grusvei som vårløysinga hvert år stikker av med, er situasjonen ille. Det går for mange både på helsa og økonomien løs for den enkelte, gjennom verkstedbesøk som vegstandarden er årsaken til. Bilister bør slippe å kjøpe ny bil etter endt vårløysing hvert bidige år ...
