På terskelen til en ny verdensorden

I hele etterkrigstida har vi levd med en definert liberal verdensorden tuftet på vestlige verdier. Grunnlaget for denne verdensordenen har vært den FN-pakten som ble undertegnet 24. oktober 1945, en pakt som kom til i erkjennelse av at verdens nasjoner har en felles interesse av å samarbeide for å løse anliggender på tvers av landegrensene. Og ikke minst: At den mindre forpliktende forløperen «Folkeforbundet» ikke hadde vært tilstrekkelig for å unngå at 1. verdenskrig ble avløst av et nytt og enda mer ødeleggende krigsinferno bare et par tiår senere. Innen utgangen av 1945 hadde over 50 land undertegnet pakten, og selv om alle disse slett ikke var demokratier, forpliktet de seg til å søke samarbeidsløsninger på tvers av landegrensene for å fremme fred og unngå krig. I 1948 vedtok så FNs tredje generalforsamling «Menneskerettighetserklæringen», og gjennom de påfølgende år ble en universell folkerett utformet som en grunnmur for samspillet nasjonene imellom. Visst har det vært uenighet om denne folkeretten. Og visst har det vært strid om både sanksjonsterskel og stormaktenes syn på egne forpliktelser knyttet til folkeretten. Men den har likevel fungert som et liberalt, internasjonalt fundament for lov og rett gjennom tiår med våpenkappløp, stormaktsmotsetninger og kald krig. Men alt har som kjent en ende. Og spørsmålet er om vi nå er på full fart mot en verdensorden på andre premisser enn de åpenbart liberale.

FNs rolle som konfliktløsningsorgan har over tid vært under press, og det er lite som tyder på at rollen vil bli styrket i nær framtid. I USA er Donald Trump blitt valgt til president på det antiglobale slagordet «Make America great again», og allerede har vi sett klare prov på hva det innebærer. For Trump vil slett ikke videreføre USAs rolle som foregangsland for en verdensorden der internasjonale avtaler legges til grunn for arbeidet mot miljøødeleggelser, for regulering av internasjonal handel og på flere andre arenaer der USA, rett nok i noe varierende grad, gjennom hele etterkrigstida har vært en garantist for de grunnleggende spillereglene på en liberalt fundamentert internasjonal arena. Parallelt med dette ser vi at både Kina og Russland, hver på sin måte, har ambisjoner om å fylle det tiltagende vakuumet som oppstår etter hvert som USA trekker seg mer inn i seg selv, og nå har sågar disse to stormaktene funnet sammen i en stor, felles militærøvelse. Graden av dramatikk i dette er det delte meninger om, men det er uansett ingen tvil om at verken Russland eller Kina er å anse som demokratier etter vestlig standard. Og det er heller ingen tvil om at en foretrukken verdensorden etter disse nasjonenes standard ser annerledes ut enn den vi har lagt til grunn for de internasjonale spillereglene i de seneste drøyt 70 år.

Men hva vil det så innebære dersom det vi nå ser virkelig er overgangen til en verdensorden med en mindre liberal grunnstandard? For det første vil det internasjonale bolverket mot undertrykkelse av minoriteter svekkes, og vi vil heller ikke ha fungerende rettslige standarder mot folkemord og andre grusomheter som vi dessverre har sett og ser stadige eksempler på. For Norges del er det også bekymringsfullt at svekking av den liberale verdensorden vil kunne innebære at den sterkestes rett vil gjøre seg gjeldende i mellomstatlige anliggender i større grad enn i dag, og med tanke på våre interesser i de nordlige havområdene og i Arktis er dette slett ikke noe lystig scenario. Både Russland og Kina har betydelige interesser i disse områdene, og det er ingen selvfølge at vårt syn på fiskeriforvaltning og territorialhevdelse i nord vil stå seg gjennom en konfrontasjonsrunde med sterkere krefter i en verden der kjøttvekt og militærmakt veier tyngre enn de objektive rettskriteriene vi har vært vant til å følge. Her er det da også bekymringsfullt å registrere at Putins Russland allerede har brukt militærmakt mot naboland for å få det som de vil i både Georgia og Ukraina, og om en konflikt skulle tilspisse seg i våre nærområder har vi ingen annen garanti enn folkeretten og NATO for at vår rettmessige krav blir fulgt. Og i forlengelsen av det er det heller ikke betryggende at Donald Trump har innledet sin presidentperiode med å så tvil om USAs vilje til å gi NATO-alliansepartnerne en absolutt sikkerhetsgaranti.

Foreløpig er det ingen grunn til panikk, men det er flere samtidige forhold som nå varsler om at vi går i retning av en ny og mindre liberal verdensorden. Det gir grunn til bekymring, og det gir også grunn til mobilisering for de humandemokratiske verdiene vi aldri må slutte å tro på. Og aldri ta for gitt.