LEDER: Krevende balansegang

Onsdag ble navnet på «samfunnstoppen» som siden januar har vært siktet for maktmisbruk og overgrep i Troms, allment kjent i medier landet over. Det skjedde i forbindelse med at statsadvokaten i Troms og Finnmark bekjentgjorde at det nå er tatt ut tiltale mot tidligere fylkesmann og statsråd Svein Ludvigsen, men for de aller fleste var navnet på det tidspunktet allerede en dårlig bevart hemmelighet. For Ludvigsen ble identifisert i både sosiale og enkelte mindre sosiale media allerede da det ble klart at politiet hadde siktet ham. Og siden har både Nye Troms og andre medier måttet tåle beskyldninger om å være både feig og å gjøre knefall for makta all den tid vi ikke har bidratt til identifiseringa. Vi aksepterer standpunktet til de som måtte mene det. Men vi er ikke enig med dem.

Et grunnleggende prinsipp i rettsstaten vår er at vi alle er uskyldig til vi er dømt. Det skal vi være veldig glad for, for samfunnet vårt hadde sett temmelig annerledes ut dersom navnet på alle som har status som mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt skulle flyte rundt til allmenn beskuelse i det offentlige rom. For det er mange i samfunnet vårt som blir mistenkt for mye, og etterforskninga i en straffesak starter ofte med at en person, på bakgrunn av en anmeldelse eller annet, får status som mistenkt i saken. I prinsippet kan vi alle bli anmeldt eller anmelde andre for hva som helst, men heldigvis er ikke en anmeldelse eller en mistanke ensbetydende med at det foreligger noe straffbart i den aktuelle saken. Dersom politiet finner ut at det er grunnlag for å gå videre med etterforskninga, kan så den mistenkte få status som siktet. Det var denne statusen den nå tiltalte Ludvigsen fikk da han ble pågrepet og varetektsfengslet i januar, men på det stadiet hadde ikke offentligheten innblikk i annet enn omrisset av det han var siktet for. Det omrisset ble fylt med innhold sist onsdag, for med tiltalen fikk vi innblikk i de straffbare forhold politiet mener å kunne bevise i den rettssaken som nå venter.

Om det onsdag hadde vært en «Hvermannsen» som ble tiltalt, hadde ikke vedkommende blitt identifisert i den ansvarlige delen av pressen. Heller ikke ved domfellelse er det vanlig å identifisere lovbrytere, men det finnes unntak fra denne praksisen. For ansvarlige redaktører er kjørereglene for denne krevende balansegangen nedfelt i pressens etiske normverk, den såkalte Vær varsom-plakaten, der det i paragraf 4.7 heter følgende om identifisering: «Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning». Videre heter det at «identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov», og som ett av eksemplene her nevnes det «når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales».

I denne aktuelle saken går det derfor et åpenbart skille når nå tiltalen foreligger, for her er det klart slått fast at den tiltalte misbrukte sin rolle som fylkesmann i Troms til å begå noen av de handlingene han er tiltalt for. Dermed blir det umulig å forholde seg til denne saken uten å identifisere den tiltalte, og derfor var det også at det for de fleste «seriøse» medieaktører gikk ei klar skillelinje mellom anonymisering og identifisering med bekjentgjøringa av tiltalen. For selv om mange har hørt, trodd og ment å vite i også før tiltalen kom, er det først nå vi vet hva politiet har etterforsket seg fram til. Og at det er alvorlig, hersker det ingen tvil om. Men det er likevel grunn til å minne om at den tiltalte fortsatt hevder at han er helt uten straffeskyld. Og det er også grunn til å minne om at han faktisk er uskyldig helt fram til en rettskraftig dom eventuelt måtte foreligge.

Nei, de mediene som ventet til onsdag med å identifisere samfunnstoppen som nå er tiltalt for overgrep og misbruk av sin stilling, har ikke vært feige. Og de har heller ikke gjort knefall for makta og en person med en framtredende samfunnsposisjon. Langt derifra, og i den krevende balansegangen i denne saken er det heller ikke to streker under det svaret vi er kommet til når vi nå velger å identifisere. For det er fortsatt dype, etiske problemstillinger knyttet til det samlede presset den fremdeles ikke dømte nå utsettes for. Men alle forhold tatt i betraktning, mener vi det er riktig at navnet hans nå er gjort kjent. For denne saken er alvorlig. Samme hvilket utfall den til slutt måtte få.