Krigsminne verdt å bevare

Nylig ble det gjennomført gravearbeider i det området på Rustahøgda hvor sovjetiske krigsfanger var forlagt under 2. verdenskrig. Målselv historielag er frustrert over at det ikke ble gjort kulturminnefaglige vurderinger i forkant av gravearbeidene. Historielaget etterlyser i den forbindelse fortgang i arbeidet med å få bevart restene av fangeleiren for ettertida. Fra er krigshistorisk perspektiv er det åpenbart at kabeltraseen ikke burde gått gjennom dette området, eller at det i det minste burde vært sørget for at krigsminner ikke ble ødelagt under gravearbeidene. Samtidig har de som bestilte gravearbeidene ikke gjort noe formelt galt. Området er tross alt ikke vernet. For utenforstående uten innblikk i lokal krigshistorie framstår det som et militært område som ikke blir brukt til noe som helst. Mens det egentlig er en del av Målselvs mørkeste krigshistorie.

Historielagets frustrasjon i denne saken er fullt forståelig. Laget har de siste seks årene lagt ned et formidabelt dugnadsarbeid for å registrere krigsfangeleirene som tyskerne etablerte i Målselv under 2. verdenskrig. Dette er en del av den lokale okkupasjonshistorien som fram til nå ha blitt viet svært liten oppmerksomhet. Målselvs krigshistorie er mye mer enn flybasen på Bardufoss. Et firesifret antall sovjetiske krigsfanger ble fra sommeren 1942 til krigens slutt våren 1945 brukt som slavearbeidere av de tyske okkupantene i Målselv. Mange av dem bukket under for de umenneskelige forholdene de ble utsatt for. Bardufoss var blant de største krigsfangeområdene i Troms, men det var også krigsfanger i arbeid på blant annet Målsnes og i Dividalen. Historielaget har også involvert elever fra Bardufoss ungdomsskole i sitt arbeid med å registrere fangeleirene. Noe som igjen har bidratt til å øke interessen og kunnskapen om denne delen av krigshistorien blant kommunens ungdom.

Som i så mange andre vernesaker koker det ned til penger. Et spørsmål man alltid må stille seg når noe skal gjøres er: Hva koster det? Svaret i dette tilfellet er at det ikke trenger å koste skjorta, men det forutsetter at Forsvaret er villig til å frigi det aktuelle området. I 2014 sa Forsvarsbygg at de ville vurdere en eventuell henvendelse om å flytte gjerdet. En slik henvendelse kom aldri. Vi vet derfor ikke hvordan Forsvaret stiller seg til å gjerde fangeleiren ut av Bardufoss flystasjon. Muligheten for å få det til bør likevel absolutt være til stede. Det er ingen militære installasjoner i det aktuelle området, og det fungerer i dag nærmest som en buffersone mellom E6 og den militære veien over Bjørnåsen inne på flystasjonen. Så det er i hvert fall håp om et positivt svar fra Forsvarsbygg.

Det som vil koste er å flytte gjerdet. Ellers bør det settes opp informasjonstavler som forteller historien til fangeleiren, og den må selvfølgelig merkes som kulturminne ved E6 slik at turister får muligheten til å befare restene av leiren. Parkering kan også bli ei utfordring. Det er en del skog og kratt i fangeleiren, men det bør være mulig for Hæren å stille med soldater for å få fjernet uønsket vegetasjon. Bauten over de sovjetiske krigsfangene som tidligere sto på Rustahøgda hører dessuten naturlig hjemme i dette området. I dag står bautaen lagret hos Midt-Troms museum etter at den måtte flyttes i forbindelse med bygginga av nye Bardufoss videregående skole. Målselv historielag vil sikkert kunne bidra der de har mulighet. Det samme har jeg all mulig grunn til å tro at Midt-Troms museum vil. Museet har blant annet stor kompetanse på å søke om tilskudd til verneverdige prosjekter.

Det er nå på tide at Målselv kommune kommer på banen i denne saken. Kommunen må kontakte Forsvaret og forhøre seg om det er mulig å utvikle restene av krigsfangeleiren til et kulturminne. Er svaret fra Forsvaret ja, kan kommunen og Forsvaret jobbe videre med denne saken i tett samarbeid med Målselv historielag og Midt-Troms museum. Er svaret nei, er det lite å gjøre med det. Men da har i hvert fall kommunen prøvd å følge opp dugnadsarbeidet til historielaget med reell handling. Den som intet våger, intet vinner. Lenger sør i Europa er mange konsentrasjonsleirer og fangeleirer fra 2. verdenskrig bevart for å minne kommende generasjoner om nazismens galskap. Hvorfor skal ikke vi kunne gjøre det samme i Målselv?