Jeg gleder meg til vinteren!

Sola skinte, himmelen var blå og rammene for tilværelsen var egentlig så bra som de kan være på en tidlig augustdag i vårt vakre nord. Jeg var på vei til jobb på den nest siste arbeidsdagen denne første augustuka, men til tross for de perfekte tilværelsesrammene kjente jeg på en uggen følelse i magen. Først greide jeg ikke å bestemme hva denne følelsen skyldtes, men på tur inn fra vakre Aursfjorden mot Storjord-bygda falt brikkene på plass. I form av en erkjennelse. Jeg gleder meg nemlig til vinteren! Og ikke bare det, for med erkjennelsen skjønte jeg også årsaken. Jeg er nemlig lut lei av å sommerkjøre på den elendige fylkesveien jeg må forsere for å komme meg de 28 kilometerne mellom bostedet mitt i Kjerkevik og arbeidsstedet mitt på Olsborg. Det er hull på hull på hull på hull, sprukken asfalt, dype spor og telehiv som fungerer som satsbrett om man kjører over 40 km/t. Ja, og innimellom alt dette har de stakkars utsendte veidoktorene sprøytet asfaltdotter i noen av hullene for å få elendigheta til å minne om en vei, men faktum er at helheten blir verre for hver sommer som kommer. Dette var det jeg kjente på denne morgenstunda, og trøsta mi var da altså at det snart kommer bedre tider.

For om vinteren er fylkesveien mellom Nordfjorbotn i Balsfjord og Mindre-krysset i Målselv slett ikke så ille. Da skjules nemlig den fylkeskommunale elendigheta av et befriende snødekke, og dette dekket pleies vinter etter vinter på forbilledlig vis av kompetente brøytebilsjåfører som både brøyter og strør slik at veien framstår som det den burde være også om sommeren: Nemlig en godt framkommelig offentlig vei, i én av de ikke aller mest trafikkerte deler av kongeriket. Ja, som regel er vinterveien god nok, og veldig mange ganger er den mer enn det. Er det rart man gleder seg?

Og jeg er nok ikke alene om å oppleve det akkurat slik. I forrige uke sto Tromsø-mannen Svein N. Thomassen fram i vår avis med sin oppgitthet over akkurat denne veien, for han har hytte i området og er prisgitt den samme infrastrukturen som fikk meg til å drømme om vinteren. «Jeg har kjørt på mange ille veier, men denne begynner å komme på førsteplass i elendighet» var hans dom over lappeteppet, men tilsvaret fra drift- og vedlikeholdslederen i fylkeskommunen ga ingen fortrøstning til verken Thomassen, meg eller noen av de andre som bruker veien jevnlig. For etterslepet på det fylkeskommunale veinettet er stort, og på «vår» vei er det ikke planlagt annet enn ordinært vedlikehold og hull-lapping. I alle fall i år, men det går nok sikkert bra. For snart kommer jo den fine, hvite tida. Og den er heldigvis lang.

Nå er det sikkert mange som tenker at jeg her bare ber for «min syke mor» og at det er andre veier som er minst like ille som fylkesvei 7834 mellom Malangen og Målselv. Jeg skulle da inderlig ønske at jeg kunne si at de tar feil, men det kan jeg dessverre ikke. For den delen av den fylkeskommunale elendigheta jeg er prisgitt å forholde meg mest til, har hard konkurranse. Også her lokalt, og jeg trenger da bare å nevne Målsnes, Furudalen, Dividalen, Tamokdalen, Sagelv, og strekninga fra Moen til Øverbygd for å skjønne at det er flere enn meg som har grunn til å klage. Og ja, jeg vet også at jeg helt sikkert har utelatt et vell av andre veier som hyler, mer enn roper, etter grunnleggende utbedring (bokstavelig talt) for å være i nærheten av en standard vi burde kunne forvente. Og da har jeg ikke en gang nevnt fylkesveien opp mot utfartsmekkaet ved Altevatn i Bardu, en vei som er så preget av oppstikkende steiner at punkteringene kommer nesten like tett som kleggen sommerstid i de samme traktene. Men tross en ni år gammel lovnad om nytt toppdekke, må også de veifarende her smøre seg med ytterligere tålmodighet. For penger til annet enn steinflytting i form av skraping og høvling, finnes det ikke i den fylkeskommunale sareptakrukka i revers. Til denne veien heller.

Men mitt råd til alle dere som kjenner på oppgitthet over veiforfall, punkteringer, verkstedregninger, slalåmkjøring, humping, dumping og alt det andre som følger med en ferd langs ei fylkeskommunal armodsåre er enkelt. Mitt råd er nemlig at dere bare skal ta det helt med ro og tenke positivt, for det er jo som kjent bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. Og i denne sammenheng bør det være lett å fokusere på lyset. For snart er det jo vinter. Du store min som jeg gleder meg til den!

Ble lovet nytt fast dekke for ni år siden: – Kanskje går det liv tapt på grunn av at veien er så dårlig