Ei skiåpning for historiebøkene

Sist helg åpnet vintersesongen for nordiske grener for alvor med internasjonale konkurranser i både langrenn, hopp, kombinert og skiskyting i Finland. Det ble som ventet ei åpningshelg ikke helt som normalt, med tanke på den pandemien verden er midt oppe i. Det ble fortsatt utøvd idrett på høyeste nivå, men nå helt uten tilskuere og god atmosfære. Med betryggende avstand, restriktive tester og kontroller, og med deltakere og støtteapparat helt isolert fra omverdenen fra ankomst til avreise. Og dessverre med enkeltutøvere som hadde mindre glede av idretten sin enn normalt er.

Det siste fikk vi mest se gjennom Heidi Weng. En løper som ikke klarte å ha «hodet på plass» på sprinten, fordi hun frykter koronapandemien så sterkt, og endte et hav bak de beste. Før hun dagen etter trakk seg fra resten av konkurransene i ren frykt for det som skjer rundt om i samfunnet. Kaos var det også før rennstart og underveis. I form av en norsk landslagstrener som først testet positivt for covid-19 på en hurtigtest ved ankomst Ruka, før han dagen etter testet negativt på en fullverdig test. Da hadde allerede hele den norske troppen med utøvere og støtteapparat vært isolert i ett døgn, men takket hard valuta ble det kjøpt fortgang for å et fullstendig testresultat, som viste seg å være negativt.

Like heldige var ikke Islands tropp med langrennsutøvere. Den er ikke stor, med kun den tidligere Tromsø-bosatte løperen Snorri Einarsson som deltaker. Han fikk startnekt hele helga da treneren testet positivt i hurtigtesten ved ankomst Finland, men i motsetning til den store og viktige norske delegasjonen, fikk aldri islendingene vite at de kunne kjøpe seg et kjappere svar på en fullverdig test. Dermed ble det ei helg i karantene for Einarsson. Samtidig fikk en russisk kombinertløper gå rundt i konkurranseområdet i et par dager med koronasmitte i kroppen, før det ble klart at den negative hurtigtesten han avga ved ankomst, viste seg å være positiv. Dermed var han en mulig smittekilde for mange andre i ganske mange timer før han ble plassert i isolasjon.

Det førte blant annet til at verdenscupleder Johannes Høsflot Klæbo mandag valgte å trekke seg fra samtlige internasjonale konkurranser på denne siden av nyttårsrakettene. Tirsdag kom langrennskomiteen i skiforbundet til samme konklusjon, i frykt for løpernes sikkerhet. Dermed blir alle norske løpere borte fra det internasjonale langrennssirkuset i mange uker. Svenskene fattet samme beslutning onsdag, og dermed kan verdenscupen nærmes raderes i kvalitet om konkurransene i Davos og Dresden, og kanskje Tour de Ski, blir uten flere av langrenssportens stjerner og største nasjoner. At det vil skje i noen av de «tyngste» landene rent mediemessig, gjør ikke saken bedre med tanke på sportens økonomiske framtid.

Jeg har imidlertid null problem med å forstå utøverne. At de har en ekstra stor frykt for covid-19-viruset er lett å fatte, med idrettskropper som de bokstavelig talt «lever» av. Høsflot Klæbo sa det enkelt: «Jeg føler at ski og konkurranser blir lite viktig i forhold til den pandemien som nå herjer over hele verden.» Han skal ha ros for å sette ord på det flere utøvere føler. Vi har levd med pandemien siden sist vinter, og må nå bare ta rev i seilene for å stå løpet ut til kampen mot covid-19 er vunnet en gang for alle. Da må vi tåle at helgene med internasjonal vinteridrett på tv-skjermen blir ganske så amputert i ukene som kommer.

Uansett var det fantastisk artig å kunne se en lokal utøver som Erik Valnes banke til så det holdt i den første sprinten for sesongen. Den aller første verdenscupseieren til en BOIF-løper noensinne i langrennssporet smakte så ufattelig godt for nordnorsk langrennssport. Det kommer garantert med i historiebøkene til BOIF når de skal skrives.

Takk for øyeblikket, Erik! Måtte det bli mange, mange flere slike når covid-19-frykten har forsvunnet for godt fra både norsk og internasjonal idrett!