På vei mot en ny kald krig?

• Situasjonen på den storpolitiske arenaen i Europa har endret seg ganske radikalt de seneste månedene. For med Russlands annektering av Krim og den påfølgende uroen i Øst-Ukraina, er dialog og samarbeid mellom Russland og Vesten erstattet med noe annet. Nå er det plutselig mistenksomhet, sanksjoner og krigsretorikk som rår, og det vi opplever gir assosiasjoner til ei tid vi både håpet og trodde var historie.

• For da Berlinmuren falt, Gorbatsjov prediket glasnost og perestrojka, Sovjetunionen gikk i oppløsning og Jeltsin åpnet Russlands øyne vestover, var det ei allmenn oppfatning i vest om at et demokratisk og åpnere Russland ville vokse ut fra ruinene av den sovjetiske ettpartistaten. Slik ble det da også på mange sett og vis gjennom Boris Jeltsins år i presidentstolen i Kreml. Men da Jeltsin overlot makta til Vladimir Putin på den siste dagen i det forrige årtusenet, ble det starten på en epoke som vi i dag er usikre på utgangen av. Innenrikspolitisk fordi Putin gjennom over 14 sammenhengende år som vekselsvis president og statsminister har skaffet seg en personlig maktposisjon som knapt er forenelig med demokrati etter våre standarder. Og utenrikspolitisk fordi vi nå, i hans tredje presidentperiode, tydelig ser at Putin har ambisjoner for Russland som utfordrer det maktpolitiske verdensbildet som NATO og til dels FN har definert.

• Og det vi nå opplever i spillet om Ukraina, er på mange måter den samme retorikken og den samme gjensidige mistenksomheten som preget øst-vest-forholdet under den kalde krigen. Der Russland på den ene side både gjennom ord og handling viser at de ikke godtar at en russiskvennlig president, gjennom det de betegner som et statskupp, er erstattet av et regime som ønsker å knytte Ukraina til EU og Vesten. Og der Vesten besvarer Russlands innblanding i Ukraina med økonomiske sanksjoner, militærstyrker i de nye NATO-landene i øst, utestengelse av Russland fra G8 og andre samarbeidsfora, og ikke minst: En retorikk som er som et ekko fra den kalde krigen.

• Også Norge stiller seg bak de sanksjonene som er innført overfor Russland, og den norske regjeringa har vært tydelig i språkbruken når de har slått fast at Russland ikke har rett til å blande seg inn i indre forhold i Ukraina. Men samtidig har vi også valgt å fortsette det praktiske samarbeidet i det daglige med vår russiske nabo i nord, og vi håper inderlig at regjeringa i det lengste gjør hva de kan for holde åpne kanaler og videreføre det bilaterale samarbeidet over grensen mellom Finnmark og Russland.

• For det er mye som står på spill for Norge i vårt naboforhold til Russland. «Verdens fredeligste grense» var betegnelsen avtroppende grensekommisær Ivar Sakserud brukte om vår grense mot Russland da vi intervjuet ham i mars, og den betegnelsen gir mening. For det bilaterale forholdet mellom Russland og Norge i nord har de senere år har vært preget av en harmoni som har gitt mulighet for et samarbeid som både Russland og Norge har tjent på. I 2010 fikk vi på plass en delelinjeavtale om avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet, i 2012 ble det innført et grenseboerbevis som gjør det enkelt for folk i grensetraktene å krysse grensen, vi samarbeider med russerne om overvåkning og sikkerhet i de store havområdene vi deler, og vi handler, utveksler kultur og har samkvem med russerne på mange områder.

• Men disse positive relasjonene er ingen selvfølge. De er gradvis blitt etablert gjennom et knapt kvart århundre uten kald krig, og det vil være en tragedie dersom de gode norsk-russiske relasjonene nå skulle bli ofret på storpolitikkens alter. For ingen vil være tjent med en ny kald krig. Og som russenabo med gode relasjoner har vi mer å tape enn de fleste. Derfor plikter alle gode krefter nå å gjøre det de kan for å hindre at den kalde krigens klamme hånd får legge seg over Europa igjen.