Frihet under press

• Onsdag hastevedtok det polske parlamentet en ny medielov som vanskelig kan tolkes som annet enn et alvorlig anslag mot pressefriheten i landet. Loven innebærer blant annet at sjefene for alle de statlige radio- og tv-kanalene kan bli avsatt med umiddelbar virkning av regjeringa, og det blir nå opp til finansministeren å utpeke nye sjefer for de store statlige mediene. Det høyreorienterte Lov og rettferdighetspartiet (PiS) har rent flertall i det polske parlamentet, og den nye medieloven er det foreløpig siste utslaget av det som er ei urovekkende dreining. I totalitær retning, i Polen så vel som i flere andre land i Europa. Og da særlig i den østlige delen av kontinentet, der fremmedfrykt og nasjonalistiske strømninger er i ferd med å dreie samfunnet i ei retning som bryter med opparbeidede demokratiske friheter og prinsipper.

• En fri presse er en hjørnestein i et hvert demokrati. Samtidig kan også en fri presse utgjøre trussel mot myndighetene, og historien er spekket med eksempler på at de styrende i autoritært anlagte stater ønsker å kontrollere mediene for slik å kunne kontrollere folket. Dette var satt i system i både Polen og andre såkalte østblokkland gjennom tiårene med kommunistisk styresett, og en friere presse, uten overordnet statlig kontroll, var en viktig del av den demokratiseringsbølgen som kom i kjølvannet av Murens fall og oppløsninga av Sovjetunionen for et kvart århundre siden.

• Men pendelen har snudd, og vi ser nå i flere land at myndighetene strammer grepet om mediene for slik å kunne kontrollere nyhetsbildet og informasjonsflyten. I Putins Russland har både journalistdrap og stadig sterkere myndighetskontroll over mediene ført til ei strømlinjeforming av informasjonsflyten i tråd med myndighetenes politikk, og Ungarn er et annet eksempel på et land der den frie presse har fått svært trange kår etter at landet fikk ei høyreorientert regjering. Også i flere andre land ser vi at den frie presse er under press, og også her til lands fikk vi oss et aldri så lite skremmeskudd i retning myndighetskritikk av mediene gjennom justisminister Anders Anundsens famøse skrytevideo i høst. Nå er det i praksis langt fra Anundsens skattebetalte forsøk på å framstille virkeligheten slik de frie mediene ikke ser den, men essensen er den samme. Og i den essensen ligger det et myndighetsønske om at nyhetsbildet skal formidles slik de politiske myndigheter ønsker at virkeligheten skal bli sett.

• Og det virkelig skumle i forlengelsen av ei utvikling der myndighetene ønsker kontroll over mediene, er at det skjer i ei tid da en fri presse kanskje er viktigere enn på mange år i Europa. Det er fullt mulig å diskutere og være uenig i måten pressen løser sitt samfunnsoppdrag på både i Norge og i Polen, men det er likevel overordnet viktig at det er et klart skille mellom pressen og maktutøverne. Og ikke minst: At man i et demokrati faktisk tar på alvor at muligheten for å gå de styrende etter i sømmene er pressens aller viktigste oppdrag. For skillet mellom nyhetsformidling og propaganda blir veldig fort visket ut i et samfunn der myndighetene forvalter sannheten gjennom å styre mediene. Det har vi sett gruvekkende eksempler på i Europas mørkeste år, og derfor bør alle sanne demokrater stå opp mot et hvert myndighetsforsøk på å skaffe seg monopol på formidlinga av sannheten.